Vi er i koronaens tid. En tid hvor vi best viser omsorg ved å holde avstand, og en skikkelig håndvask er en større kjærlighetserklæring enn en klem.
Som kirke, nasjonalt og lokalt, gjør vi det vi kan for å fortelle at vi er her, selv om vi nå er her på en annen måte. Sosiale medier gir oss mange gode muligheter til å være sammen, hver for oss, på avstand. Men, allerede etter kort tid merker vi at sosiale medier har en grense, og kanskje særlig for oss som kirke, hvis viktigste produkt og kjennetegn er møte mellom mennesker. Ansikt til Ansikt.
Derfor har vi alle en viktig oppgave i å være med å holde motet opp, bære håpet for hverandre i denne tiden. Til vi møtes igjen på den andre siden av koronaen.
Jeg tenker på en sang av Bjørn Eidsvåg som vi sang i ungdomskoret da jeg var ung:
Håper tar de aldri fra oss, vi gir aldri opp. Kosmos finnes midt i kaos. Vi gir aldri opp. En liten gnist kan ses i mørke. Vi gir aldri opp. Det kommer regntid etter tørke. Vi gir aldri opp.
Fredstanker, framtid og håp- er drømmen om oss. Fredstanker framtid og håp - er drømmen om oss.
Koronaviruset er ondt, og ikke en Guds gave. Det må bekjempes både medisinsk og åndelig. Vi må virkelig takke for legevitenskapen, og for mennesker som ber og arbeider i førstelinjetjenesten. Men håpet er en gave fra Gud, og nå «tvinger» viruset oss alle til å velge hva slags mennesker vi vil være: Mennesker som fortviler når troen på herskende systemer utfordres, eller mennesker som som kan handle, selv i en dyster tid, takket være håpets gave fra en kjærlighetsfull Gud. «For kjærligheten er sterk som døden … Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort». (Høysangen 8).